Har du blitt ilagt tilleggsskatt? Dette kan ramme alle skattepliktige, men etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) er tilleggsskatt å anse som straff. Det gjør at de skattepliktige har ekstra rettergangsgarantier. I denne bloggen skal vi se nærmere på noen av kravene vi kan stille til skattemyndighetene i tilfeller hvor de varsler om og/eller ilegger tilleggsskatt.
Tilleggsskatt er regulert i skatteforvaltningsloven § 14-3 og § 14-6. Det er første ledd i begge bestemmelsene som normalt avgjør om skattemyndighetene ilegger tilleggsskatt. Ordinær tilleggsskatt er normalt 20 prosent av den skatten som er forsøkt unndratt. Skjerpet tilleggsskatt utgjør enten 20 prosent eller 40 prosent i tillegg til den ordinære tilleggsskatten.
Virkningen av at skattemyndighetene ikke overholder rettergangsgarantiene er normalt at vedtaket blir ugyldig. Med andre ord at tilleggsskatten bortfaller. For å forstå rettergangsgarantiene må vi se nærmere på kravene til bevis.
Med bevisbyrde menes hvem som har ansvaret for å bevise sakens faktiske side. Sakens faktiske side kan typisk være om det foreligger et låneforhold mellom A og B, eller om A har hatt en kostnad eller mottatt et pengebeløp.
For alminnelig skattlegging eller avgiftsberegning er det den skattepliktige som har bevisbyrden. Krever den skattepliktige fradrag for en kostnad er det skattepliktige som må bevise kostnaden, samt at kostnaden har tilknytning til inntekten som blir skattlagt.
Bevisbyrden er imidlertid snudd ved ileggelse av tilleggsskatt. Her er det altså skattemyndighetene som har bevisbyrden.
Bevistema er hva skattemyndighetene må bevise, altså sakens faktiske side. I eksemplet over må skattemyndighetene bevise at det ikke foreligger et låneforhold mellom A og B.
Også størrelsen på skattefordelen er bevistema, jf. uttrykket «skattemessige fordeler». Det vil si at dersom en skattepliktig får utbetalt 2 millioner fra sin arbeidsgiver og hevder at det er et lån, må skattemyndighetene bevise at beløpet er skattepliktig inntekt: Altså at det ikke foreligger en tilbakebetalingsplikt som er en forutsetning for å anse noe som et lån.
Med bevisstyrke mener vi hvilken grad av sannsynlighet for sakens faktiske side som må legges til grunn for å få riktig skattefastsettelse.
Grad av sannsynlighet kan deles inn i tre kategorier:
For at et påstått lån skal klassifiseres som skattepliktig inntekt er det tilstrekkelig å bevise at det mest sannsynlig (51 %) ikke er et lån. Det er som nevnt over skattepliktige som har bevisbyrden her.
For å ilegge ordinær tilleggsskatt må imidlertid skattemyndighetene bevise med klar sannsynlighet at det ikke foreligger et lån.
For å ilegge skjerpet tilleggsskatt har lovgiver uttrykt at beviskravet i strafferetten skal anvendes. Det vil si at skattemyndighetene må bevise utover enhver rimelig tvil at det ikke foreligger et reelt låneforhold.
Også her har vi sett eksempler på at skattemyndighetene gjør feil.
Stort sett er vedtakene fra skattemyndighetene inndelt i to hoveddeler:
Av og til ser vi imidlertid at det mangler en drøftelse av faktum og begrunnelse for bevisvurderingen.
I slike tilfeller er ofte konklusjonen skattemyndighetene kommer fram til bygget på et faktum de finner mest sannsynlig - ikke klart sannsynlig - fordi skattepliktige ikke har dokumentert eller på annen måte sannsynliggjort sin uskyld.
En annen virkning ved at skattemyndighetene ikke begrunner, eller begrunnelsen er knapp, er at vedtaket vanskelig kan angripes. Dette strider mot det vi i norsk rett kaller kontradiksjonsprinsippet, og brudd på dette prinsippet kan i seg selv være tilstrekkelig for at vedtaket blir ugyldig.
Les også: Bokettersyn – hva nå
Det finnes også andre rettergangsgarantier for den skattepliktige. Noen av garantiene fremkommer av norsk lov, av EMK og noen følger av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD).
For det første har skattepliktige rett, men ikke en plikt, til å uttale seg før vedtak treffes. Skattepliktige skal varsles om mulig tilleggsskatt og fristen til å uttale seg må være på minimum seks uker. At skattepliktige ikke har en plikt til å forklare seg følger av selvinkrimineringsvernet: Det at en mistenkt ikke skal bidra til egen domfellelse ved å forklare seg.
Videre har skattepliktige krav på at saken skal behandles innen rimelig tid. Brudd på dette vilkåret medfører at tilleggsskatten må reduseres.
For det tredje er det forbud mot dobbelforfølgning. Skattemyndighetene kan ikke ilegge tilleggsskatt og samtidig anmelde skattepliktige for samme forhold. Her må skattemyndighetene i utgangspunktet velge spor - politianmeldelse eller ileggelse av tilleggsskatt.
En fjerde rettergangsgaranti er at varsel og grunnlaget for varselet skal formidles på det språk den skattepliktige forstår. Det vil i utgangspunktet være det språket som brukes i det landet skattepliktige kommer fra, såfremt skattepliktige ikke forstår godt engelsk. En polsk skattepliktig skal i utgangspunktet bli orientert på polsk. Det hjelper ikke her at skattepliktig er representert med advokat som kan fungere som tolk for skattemyndighetene.
Les også: Feil med ditt skatteoppgjør? Slik retter du opp
I vanlige straffesaker har man rett til å forsvare seg med rettslig bistand. Med andre ord få oppnevnt en forsvarer. Dette gjelder ikke i saker hvor skattemyndighetene ilegger tilleggsskatt. Vi erfarer imidlertid at det som regel er hensiktsmessig å koble på en advokat som har erfaring med tilleggsskatt, da reglene er komplekse og innbefatter EMK.
Artikkel først publisert 19.04.2019. Oppdatert juni 2020.